Bullmastiff

Bullmastiffen er en Muskuløs og kraftig hund. Den skal gi inntrykk av stor styrke uten å virke klumpete.
Hodet er viktig for helhetsinntrykket. Skallen og nakkens omkrets skal være lik mankehøyden.
Nesepartiet skal være kort. Sett forfra skal det være bredt. Hunden skal ha en mørk maske som dekker nesepartiet og området rundt øynene.
Ørene skal være små og v-formet, og de skal ha mørkere farge enn kroppen. Øynene skal være mørkest mulig.
Mankehøyden for hannhunder er 63,5 - 69 cm. For tisper er mankehøyden 61 - 66 cm. Vekten for hannhunder er 50 - 60 kilo. For tisper 40 - 50 kilo.
Pelsen skal være kort og tett. Alle nyanser av rød, fawn, (gul) og brindle (tigrete) er tillatt.
Det er viktig at hunden beveger seg uanstrengt og smidig til tross for sin størrelse og fysikk.

Bullmastiff er opprinnelig en Engelsk rase. Den ble godkjent av den Engelske kennelklubben som selvstendig rase i 1924.

Den engelske overklassen var i tidligere tider svært glad i å drive jakt, og de satte ut store mengder vilt i områdene rundt herregårdene sine.
Gods eierne hadde egne ansatte som først og fremst skulle beskytte viltet mot krypskyttere. Det var mye fattigdom blant befolkningen, så krypskyting var en fristende måte å skaffe seg mat på. Dette til tross for at man faktisk kunne risikere dødsstraff dersom man ble tatt. Man fant raskt ut at Skogvokteren kunne trenge en hjelper på sine nattlige patruljer.Den store Engelske Mastiffen ble da krysset med datidens Engelske Bulldogg for å få fram en hund som var stor å sterk, men samtidig smidig å rask.
Den tidligere Bullmastiffen ble kalt "Game keepers night dog" (skogvokterens natt hund), og ble skogvokterens trofaste følgesvenn. Den hadde ingen interesse for vilt, og den brukte sin styrke og hurtighet til å innhente og nedlegge krypskytteren. Hunden holdt krypskytteren nede uten å skade han, til skogvokteren kom.

Dagens Bullmastiff, som ikke er stort annerledes har fortsatt disse instinktene intakt. Den bjeffer veldig sjelden, og den har ikke den drivende hundens jaktinstinkter. Bullmastiffen er ikke en hund som er troende til å bite et menneske. Disse egenskapene er med på å gjøre Bullmastiffen til den fantastiske selskapshunden som den er.

Bullmastiffen har aldri blitt brukt i flokk. Den har arbeidet alene, noe som gjør at den har utviklet en stor grad av selvstendighet. Denne selvstendigheten gjør at Bullmastiffen har en sterk selvtillit. Den er trygg på sin egen dømmekraft.Dette gir Bullmastiffen et ømt og kjærlig lynne, samtidig som den er psykisk sterk. I en familie situasjon vil den lett tilpasse seg familiens rytme. Den er ikke så avhengig av faste rutiner som andre raser. Den er glad og utadvent mot barn og voksne, og blir et rolig og behersket familiemedlem.
At Bullmastiffen ikke er et typisk flokkdyr, gjør at den gjerne opptrer dominant overfor hunder av samme kjønn. En Bullmastiff underkaster seg sjelden en annen hund.

Den lærer veldig fort, men den går fort lei. Man bør ta hensyn til dette ved å ta korte og varierte treningsøkter, å heler trene oftere. Oppmuntring, motivering og ros er uhyre viktig.Man oppnår ikke gode resultater ved å tvangsdressere en Bullmastiff.
Man bør ikke ha særlige problemer med å klare appellmerket etter å ha gjennomført et dressurkurs.
For å trives med en hund av Bullmastiffens størrelse kreves det at men behersker hunden sin.En 60 kilos hannhund uten dressur er ikke det minste sjarmerende. Dressur og god oppdragelse er derfor en selvfølge.

En Bullmastiff krever som alle hunder daglig mosjon. Den elsker å gå tur, og er en trivelig Turkamerat enten man går lange turer i skog og mark, eller rusler i en park. Siden den er en tung hund, som ung hund, bør den ikke utsettes for belastning. dvs. sykkling i høyt tempo, tungt arbeid i dyp snø. Hvis hunden selv får bestemme tempoet uten å bli presset unngår man evt. belastningsskader.Levealderen hos Bullmastiffen varierer mellom 8 og 12 år, som de fleste store hunder.
Hofteleddsdysplasi (HD) og Albueleddsartrose (AA) forekommer.Enkelte individer har nedsatt immunforsvar, hvilket kan føre til ulike former for stafylokokkinfeksjoner. Kneleddene er utsatt pga. rasens tyngde. Skader kan forebygges ved å ikke overbelaste hunden de 2 første leveårene. Evt. skader kan opereres.

Sin størrelse tatt i betraktning, er Bullmastiffen en overraskende grei hund å ha i huset. Den tilpasser seg familiens rytme, og kan gjerne ligge å sove til langt på dag.Man bør imidlertid være oppmerksom på at Bullmastiffens hale er av kraftig dimensjon, og at den er strategisk plassert (dvs. i bordhøyde). En glad Bullmastiff logrer uten problemer ned en full kaffekanne.

Pelsen er lettstelt. Det er tilstrekkelig å strigle hunden regelmessig med hundehanske eller gummistrigle.Bullmastiffen trives i all slags vær, unntatt sterk varme. Sterk varme må unngås, da den lett kan bli overopphetet.

Bullmastiffen holder seg rund eieren på skogsturer og lignende. Den er ingen streifer, og har det ikke med å stikke av.Rasen er en typisk familiehund. Den knytter seg ikke til en spesiell person, men legger sin elsk på hele familien. At den får være bland dem den er glad, i er mye viktigere enn hvor den er.

Vi har ikke mer enn ca 350 individer i Norge, noe som gjør at man på utstillinger sjelden ser mer enn 10-20 hunder. Derimot avholdes det 1 gang i året en spesialutstilling for Bullmastiffer hvor det møter 50-60 hunder.

Rasen er lite brukt som brukshund, men det er ikke noe i veien for at den kan trenes til å bli en god sådan. Som kløvhund er den suveren pga sin styrke, men det er viktig at man ikke overbelaster den før hunden er utvokst.

Vi har i Norge et lite men stabilt oppdrett av Bullmastiff. Norske hunder er av god kvalitet, og det arbeides bevisst for å opprettholde kvalitetsnivået og for å forebygge sykdommer.
Norsk Bullmastiff klubb ble stiftet i 1987, og er samarbeidende med Norsk Kennel Klubb.Klubben utgir eget medlemsblad , og har distriktskontakter rundt om i landet.For mere informasjon om klubben KLIKK HER